av Elisabeth Eie
Så lenge jeg kan huske, har jeg fundert over ordene sjel og ånd. Og hvor kommer ”selv” inn i dette? Siden jeg begynte gestaltstudiene i 1996, har veldig mye falt på plass i forhold til mine eksistensielle funderinger, men jeg har strevd med å forstå det når NGI bruker begrepet ”det selvorganiserende prinsipp” om selvfunksjonene (id, personlighet og ego), og ikke om prosessen de inngår i. I den senere tid har det foregått en viktig diskusjon om hvorvidt dette begrepet fører til tingliggjøring av fenomenet. For min del ser jeg det selvorganiserende prinsipp som beskrivelsen, ikke av en ting, men av en organiseringsprosess mellom meg og omgivelsene. Ordet prinsipp henviser til at det finnes en lovmessighet om at vi i situasjonens øyeblikk responderer på våre omgivelser ut fra en blanding av gamle vaner, forestillinger, forventninger og mer eller mindre uklare behov, og at selvfunksjonene opptrer på ulike måter i denne situasjonen, som vi også kan kalle en selvregulering. Uavhengig av om jeg har mye eller lite awareness på hvordan jeg påvirkes i en bestemt situasjon, er alltid det selvorganiserende prinsipp i funksjon. Det impliserer også at vi alltid organiserer oss på en måte som ut fra situasjonen gir oss mest mulig mening (loven om Prägnanz, Wollants, 2008). Selvreguleringen skjer i relasjon, og ikke bare ”i meg eller mitt selv”, det er en samregulering (co-regulation). Resultatet av denne selvorganiseringen er ikke forutsigbart. Samhandling innebærer alltid et element av kreativitet (spontanitet), som utgjør kimen til det nye (og ukjente) og dermed til vekst mot noe mer komplekst (Fogel, 1993).
(Last ned artikkelen for å lese mer...)
 Selv, Ånd og Sjel i Gestaltterapien: Kommentar til Gro Skottuns artikkel i NGT 2 | [Selv, Ånd og Sjel i Gestaltterapien: Kommentar til Gro Skottuns artikkel i NGT 2/2008] | 51 kB |